Fengselets utvikling og arkitektur

Som disiplineringsmiddel har ufrivillig tilbakeholdelse en lang historie, men fengsling som straffemetode har aldri spilt så sentral rolle som det gjør i dag. Fengselet har vokst fra en perifer posisjon til den altdominerende straffeform i den vestlige verden. I perioder har det vært en meget tett kobling mellom den arkitektoniske form og den straffefilosofi, som fengselet skulle realisere. Fengselets formgivning, ideologi og adferdsmønstre er tett knyttet sammen i institusjonens utvikling.

Fangeklær og tidligere fengselsformer

Fengsling i betydning ufrivillig tilbakeholdelse har formelt eksistert i alle typer samfunn og til alle tider, men det var fra midten av 16 hundretallet at det oppsto fengsler i form av institusjoner som hadde for mål å straffe ved frihetsberøvelse. Som straff forutsetter fengsling i sin grunnleggende form ikke annet enn til å gjennom fysiske bindinger eller barrierer å kontrollere å kontrollere den fangedes oppholdssted. De tidligste strukturer for innesperring var primitive bur i tre eller metall. Utover burene kjenner man til underjordiske huler, kjellere og tårnværelser, som var del av en eksisterende bygning, eksempelvis slott eller festninger, so i seg selv var administrative og maktmessige kjernepunkter. Fengselsbygninger ble oppført fra det  11. århundre og i 1250 hadde de fleste engelske byer mindre arrester, men større fengsler spredde seg utover Europa fra midten av 16. århundre. 

I fengslene satt kun veldig fornemme fanger i enerom, andre oppholdt seg i fellesrom uten skille mellom aldre, kjønn eller forbrytelsens art. Plassering av cellene som enten var langt under eller over jorden hadde det praktiske formål å hindre fluktforsøk, men ofte ble de innsatte lenket fast til gulvet eller veggen. ”Jern” i form av kjeder og fotlenker spilte dermed en vesentlig rolle i datiden tilbakeholdelsespraksis, mens sikring av selve bygningen var mindre alminnelig. Spesialkonstruerte fengselsceller ble alminnelig i Europa fra 12.hundretallet. Cellene fra tidlig middelalder var ofte todelte med et øvre rom med dagslys og et nedre uten lys, hvor den fengslede oppholdt seg. Som regel var disse rommene utstyrt med toalettfasiliteter. Fangen var berøvet de mest basale menneskelige nødvendigheter som lys og stimulans. Et opphold i et mørkt fengselskammer som dette kan sammenlignes med å bli begravet levende.

Bridewell forbedringsanstalt i London

 Fra midten av 16.århundre begynte man i England å oppføre forbedringsanstalter. Som de tidligere fengselscellene befant de seg ofte i eksisterende bygninger som bolighus, verksteder, klostre og forlatte palasser, men deres ideologiske grunnlag var annerledes, da de hadde som formål å straffe latskap, ulydighet og befri byene og landdistriktene fra tiggere og vagabonder. De skulle dermed  straffe, instruere og forbedre, bl.a ved å lære de innsatte å arbeide for det daglige brød. ”Forbedringen” bestod på dette tidspunktet i fengselshistorien hovedsakelig i hardt arbeid og var ikke rette mot de innsattes moral.