Samtidig med at sosial kriminologien på 1960-tallet vant terreng, rettede forskernes interesse seg i mot nye typer kriminalitet som hadde en annen sosial profil enn før. Kriminologen Edwin H. Sutherland oppfant i 1939 begrepet ”White Collar Crime” for den type virksomhet kriminalitet, som fortrinnsvis ble begått av samfunnets økonomiske elite. Sutherlands forsknings representerte et definitivt brudd med forestillingen om den avvikende, patologiske kriminelle og viste i stedet, at også høyt plasserte og høyt respekterte individer gjorde seg skyldige i kriminelle handlinger. Dette endret synet på kriminalitet, hvor kriminalitet ble ansett som en normal forseelse, som stort sett alle samfunnsborgere gjorde seg skyldig i fra tid til annen. Dette medførte en økt oppmerksomhet på kriminelle situasjoner, dvs situasjoner eller fysiske områder hvor sannsynligheten for kriminelle handlinger ble vurdert som særlig høy. I USA ble arkitekturteoretikeren Oscar Newman kjent for sitt banebrytende verk ”Defensible space” fra 1972, som nettopp viste hvordan kriminaliteten i sosiale boligbygging kunne minskes og tryggheten økes ved en rekke konkrete fysiske tiltak som mer belysning, oversiktelighet, markering av territoriegrenser ved hjelp av beplantning og lignende designløsninger. I 1982 ble artikkelen ”Broken Windows” av James Wilsons og George Kellings lansert. Deres teori går ut på at vedlikeholdet av boligområder har avgjørende betydning for kriminalitetsnivået. Uorden og forfall- f.eks i form av knuste vinduer, ville tiltrekke mer kriminalitet, fordi de kriminelle fikk inntrykk av at området var forlatt og utenfor samfunnets kontroll.
Neo-klassisisme og inkapasitering
Siden 1970-tallet er det innenfor strafferetten skjedd en utvikling hvor man fører en hardere linje mot de kriminelle, denne tendensen er kjent under betegnelsen ”neo-klassisisme” i europeisk sammenheng. ”Alder, utdanning, yrkeskunnskaper, mentale og følelsesmessige tilstander, fysiske tilstander, inkludert stoff avhengighet og alkohol misbruk, rase, kjønn, nasjonalitet, trosoppfatning, religion og sosialøkonomisk status” skal ikke legges vekt på i starffeutmålingen. Neo-klassisistiske synspunkter har spilt en viss rolle i norden, især i Sverige og Finland, mens Danmark og Norge i vid utstrekning har holdt fast ved individuelle hensyn ved straffeutmåling. Etter 1970-tallets fengselsskeptisisme kunne man i løpet av 1980-tallet se en generell tilslutning til tanken om fengsling som uskadeliggjørelse, også kaldt inkapasitering. I kjølvannet på periodens høyrebølge med konservative statsledere i bl.a USA, England og Danmark vant det pragmatiske synspunktet fram, at kunne man ikke forbedre lovovertredere kunne man i det minste forhindre de i å begå ny kriminalitet mens de satt i fengsel. Det er også et økt fokus på gjengangere, ved å uskadeliggjøre disse individene ville man få relativ stor effekt på kriminalitetsnivået med en liten innsats. Metoden er mye brukt i USA, hvor den omtalte ”tredjegangsloven” er det mest kjente eksempelet på inkapasiteringspolitikk i praksis. F.eks vedtok man i California i 1993 en lov om at man ved tredje domfellelse for visse lovbrudd mottok en obligatorisk straff på 25 års fengsel. Disse typer lover kjennes også under slagordet ”three strikes and you`re out”, som sier at ved selv bagatellaktige lovovertredelser kan føre til at man blir sperret inne i lengre tid.
Siden 1960-tallet har antallet fengslede i den vestlige verden steget eksplosivt. Spesielt USA, England og Holland er eksponenter for en utvikling hvor flere innbyggere fengsles i lengre tid enn noen gang før. Mange kritikere mener at straffesystemet og fengsling er et passivt våpen i kampen mot kriminalitet, som og først anvendes når noen har brutt loven og har mottatt en dom. Tvert imot er kriminalitetsbekjempelse en milliardindustri med maktfulle lobbyister og sterke interesser i å pleie sine investeringer og oppdyrke sitt marked.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar