Fengselsbygg fra 1900-tallet og fremover

På internasjonalt plan var de første 30 årene av 1900-tallet uten avgjørende nytenkning innen fengselsarkitektur og man bygde fortrinnsvis fengsler i radiale strukturer eller som fire-fløyede bygninger med en indre gård. Men et nytt system, kalt ”telefon-mast” systemet ble anvendt i USA fra begynnelsen av 1900-tallet. I dette systemet var arkitekturen ikke lenger et middel for å virkeliggjøre en hel staffefilosofi. Telefonmast-fengslene var bygget som en rekke parallelle celleblokker plassert vinkelrett på en sentral fordelingsgang. Denne typen fengsel var ofte veldig store og hadde en kapasitet på 1000-2000 celler. Samtidig hadde en rekke nye faggrupper funnet vei inn i fengselet, som i stigende grad la vekt på arbeidstrening og utdannelse. Dette resulterte i at de innsatte i høyere grad skulle ha mulighet til å bevege seg rundt i fengselet. Etter annen verdenskrig ble telefonmast systemet i USA den standardiserte norm for nesten alle større lukkede fengsler. Den nye fengselstypen innvarslet en ny periode innen fengselsbygg, hvor arkitekturen ikke lenger ble tilskrevet en avgjørende rolle i det kriminalpreventive arbeidet. I stedet begynte man å eksperimentere med forskjellige måter å drive kriminalomsorg på og man nå la nå vekt på arbeidstrening og utdanning i stedet for individets moralske forbedring.

Red Onion Maximum Security Prison

Et typisk Campus-fengsel

På 1970-tallet begynte man å differensiere mellom ulike sikkerhetsnivåer, som f.eks førte til opprettelsen av ”maximum-security” fengsler i USA. Hermed var forutsetningene for en ny type fengsel til stedet. Denne nye typen fengsel, Campus fengselet, oppstod som en reaksjon på 1970-tallets fengselsskeptisisme som førte til at flere vestlige land søkte nye veier innenfor fengselsavsoning. Campus fengslene er mindre bygninger sprett over et større, ofte landskapelig område, omgitt av gjerde snarere enn den tradisjonelle muren. Fengslene ble først anvendt av kvinner og unge, men med innføringen av ”maximum-security” fengsler til de hardest belastede innsatte, oppstod muligheten til å skape fengselssystemer med mindre strenge regimer og sikkerhetstiltak.

I 1974 utga psykologen Robert Sommer boken ”Tight spaces, Hard Architecture and How to Humanize it” som handler om fengselsinteriøret og dets innvirkning på den innsatte. Sommer var med å utvikle forskningsfeltet `Environmental design` og argumenterer for at det er en tett forbindelse mellom fysisk miljø og adferd. Som han skriver: ”People adapt themselves to their surroundings in diverse an complex ways. When those surroundings are cold and oppressive, people, who can will avoid them. Unfortunately for many people, for economic, social or statuary reasons, cannot avoid places that oppress them. The result may be somatic disorders, anxiety, and irritation, but the probable outcome will be numbness to one`s surroundings, with psychological withdrawal substituting for physical avoidance.” Boken kan ses som et tegn på en generell økende interesse for fengselets indre og dets innvirkning på avsoningsmiljøet. Det ble nå lagt mer vekt på å skape et imøtekommende og humant miljø i de nye fengslene. New Generation fengslene var karakterisert ved å ha en mindre kapasitet, de besto av mindre enheter med egen ledelse og multi-disiplinert personale. Det ble lagt vekt på den enkelte enhets gruppedynamikk og på den uformelle kontakten mellom de fengselsbetjente og innsatte.

Rent fysisk bestod disse fengslene av mindre enheter spredt utover et større areal. De enkelte seksjoner delte så på en rekke felles fasiliteter, som administrasjon, kirke og arbeidsplasser. Den enkelte avdeling var ofte trekantet med celler fordelt rundt om et større multifunksjonelt fellesrom. De fengselsbetjente var plassert slik at de hadde overblikk over både celle dørene og felles arealet. Spisesalen, som i større fengsler var et senter for urolighet, ble nå erstattet med en mindre spisestue tilknyttet enheten.1980-tallets New-generation fengsler representerte et ønske om å gjøre opp med det institusjonelle interiøret. Nå ønsket man støydempende interiører med pene møbler og dekorasjon på veggene. Som det er skrevet i en rapport utgitt av den engelske kriminalomsorg under tittelen “ New directions in Prison design: The Federal Bureau accepts that a completely ”normal” environment cannot be achieved in an institution designed for the purpose of imprisonment, but they are concerned to reduce as far as possible, the stress that comes with the loss of freedom- they try to avoid such features as bars, grey walls, and long corridors that send a message of de-humanization to inmates and staff.” Med andre ord hvilte New-generation fengslene på et nytt fengselsideologisk grunnlag som prioriterte sosial dynamikk, normalisering og avbotning av fengselsoppholdets skadelige virkninger.

Om fengselsinstitusjonens utvikling kan man oppsummere at tendensen har vært en stigende grad av individualisering, kontroll og disiplinering. Kontrollen av kroppens tid og sted, av dens gest, er det moderne fengselets tydeligste kjennetegn, som i senere perioder har blitt supplert med streben etter å styrke den innsattes sosiale relasjoner med fokus på resosialisering.