Criminology is the body of knowledge regarding crime as a social phenomena. It includes within its scope the process of making laws, breaking laws, and reacting towards breaking the laws.
Straff er et sentralt begrep innen for studiet av kriminalitet, så langt tilbake som man kan følge den menneskelige historie har man anvendt straff til å regulere adferd. I sin bok "Straffene" definerer Vagn Greve straff slik:
(1) en rettslig reaksjon, som (2) innebærer en lidelse av personlig eller økonomisk art, og som (3) tilføyes en person, som bebreides for en lovstridig handling, (4) slik at inngrepets intensitet avhenger av lovovertredelsens grovhet.
Man skiller mellom de almennpreventative straffer, som skal virke avskrekkende på befolkningen som helhet og de spesialpreventative, som først og fremst skal forhindre den dømte i å begy ny kriminalitet.Gjennom tiden har mange forskjellige former for straff vært i anvendelse. Mest alminnelig har vært legemsstraff, skamstraff, bøter og i nyere tid fengsel. Michel Foucalt samler i verket "Overvåkning og straff " middelalderens, reformasjonens og eneveldets europeiske straffepraksis under betegnelsen "pinestraffen". "Pinestraffen" har kroppen som sitt objekt og kjennetegnes ved å virke gjennom fysisk smerte. Pinestraffen var både offentlig, spektakulær og seremoniell. Straffen var på dette tidspunkt en demonstrasjon av fyrstens eller den eneveldige herskers uinnskrenkelige makt. Den dramatiske, offentlige pinestraff oppfattes som en soning av lovbruddet overfor Gud på hele samfunnets vegne, den pinefulle straff skulle også tjene til skrekk og advarsel.
I dag står fengsel nesten uimotsagt som straffemetode for grovere forbrytelser i den vestlige verden, men slik har det ikke alltid vært. Før opplysningstiden var fengselsstraff mer et unntak, fengselet var utelukkende et middel til å holde den dømte fanget inntil den egentlige straff skulle utføres, som ofte hadde en symbolsk relasjon til forbrytelsens art, f.eks en avhugget hånd for tyveri. I begynnelsen av den 19. århundre ble fengselsstraffen den dominerende straffemetode. Samtidig forsvant straffen fra det offentlige rom og foregikk bak høye murer i fengselsbygningene. Noen mener at denne utviklingen går i tråd med humaniseringen av samfunnet, mens andre fengselshistorikere og kriminologer er uenige. Til de siste tilhører Michel Foucalt, som mener at fengselet enkelt er en ny og mere subtil maktteknologi. Fengselet har som institusjon vært tett knyttet opp til kriminologiens utvikling og gjennom tiden har dens formål, funksjon og utseende forandret seg etter vårt syn på det kriminelle subjekt. Det er derfor en tett forbindelse mellom konstruksjonen av det kriminelle subjekt og konstruksjonen av fengselsinstitusjonen.
Lovbruddet i en religiøs forståelsesramme
De tidligste samfunn var bygget opp om slekten som organiserende enhet og overtredelse av de gjeldende lover var et anliggende mellom slekter mer enn mellom individer. I oldtidens Norden opererte man med blodhevn, et utrykk for forbrytelser som ble ansett for å angå slekten som helhet. Kristendommens innførelse betød at religion og rett ble to sider av samme sak og formålet med straffen var både å sone skylden over for Gud og å avskrekke fra ytterligere lovbrudd. I middelalderen var europeisk rett sterkt preget av kirkens lover. På dette tidspunkt betragtes den anklagede som skyldig inntil det motsatte var bevist, og i tvilstilfelle brukte man bl.a jernbyrd for å avgjøre skyldsspørsmålet. Ved jernbyrd skulle den anklagede bære glødende jern, og hvis han ikke brant seg, var det et tegn på hans uskyld. Beslektet med legemsstraff var skamstraffene, som ble brukt ved mindre forbrytelser, og som bestod i offentlig eksponering på vanærende måter, slik som gabestokken eller den spanske kappen. Man anvendte både straff som en forbigående stemplende effekt og straff, som ble implisert på kroppen synlig og ved varig stigmatisering.
Omkring reformasjonen i det 16. århundre tok man avstand fra den kanoniske kirkelige rett, og i stedet vant den mosaiske rettoppfattelsen fram. Man begynte å legge vekt på at straffene skulle sone Guds vrede, og gjengjeldelses prinsippet ble fremherskende. Visse typer forbrytelse, bl.a drap, sedelighetsforbrytelser og trolldom ble sett på som særlig alvorlig og man innførte særlig harde straffer på disse områdene. Samtidig ble legemstraff enda mer utbredt i løpet av det 16. og 17. århundrede, man begynte også å straffe med tvangarbeid i jern, også kalt slaveri.
Opplysningstiden - Rasjonelle begrunnelser for straff
I slutten av det 18. århundrede begynte man å mene at de offentlige pinestraffer vendte "pøbelen" til grusomhet og derfor ikke var formålstjenende. I samme tid vant opplysningstidens tanker fram og man begynte å oppfatte forbryteren som et rettssubjekt, mens straffen ble sett på som et forsvar for samfunnet. Man la vekt på at straffene skulle forebygge snarere enn å gjengjelde og det var ikke lenger den dømtes kropp, men hans sinn straffen skulle ramme. I utmålingene av straffene var ønsket å unngå forbrytelsens gjentagelse det vesentlige. Det viktige var nå, i følge Foucalt, ikke straffen i seg selv, men forestillingen om straffen, som skulle knyttes sammen med lovovertredelsen i den potensielle forbryters sinn.
Opplysningstiden førte gradvis til et brudd med de spektakulære pinestraffer og til et nytt syn på lovovertredelsens årsaker. Religiøse spørsmål ble utskilt fra lovgivningen, som nå hadde som hovedformål å regulere det sosiale liv, og man begynte å skille mellom moral og rett. De nye tanker om politikk og vitenskap bidro gradvis til et nytt syn på menneske. Oppfattelsen av at menneske var født syndig ble byttet ut med Rousseaus forestillingen om at menneske er født godt, men forderves av samfunnets uheldige innflytelse. Men Rousseau tilsluttet seg likevel tanken om samfunnet som en sosial kontrakt, hvor borgerne oppga noen friheter for i stedet å oppnå en rekke fordelser.
For Beccaria var forbrytelser et utrykk for, at noen ikke var villig til å innordne seg under samfunnspakten. Lovovertrederen søkte gjennom lovbruddet å skaffe seg uberettige fordeler og følgelig var straffens oppgave å gjøre forbrytelser uattraktive. Det avgjørende var ikke straffens voldsomhet men, dens vishet. I utmålingen av straffen var den objektive vurdering av forbrytelsens samfunnskadelige karakter det avgjørende parameter.
Jeremy Bentham mente at lovgivningens formål var å sikre størst antall mennesker størst mulig lykke.
" Nature has placed mankind under the governance of two soverreign masters, pain and pleasure. it is for them alone to point out what we ought to do, as well as determine what we should do... They govern us in all we do, in all we say, in all we think."
Benthams straffeteori baserer seg på på en forestilling om menneskets evne til å tenke rasjonelt og ta beslutninger i harmoni med sin egeninteresse. Denne tankegangen er i sin essens økonomisk, fordi den forutsetter en avveining av prisen for forbrytelsen i relasjon til verdien av det gode, som oppnåes ved lovbruddet. Det økonomiske og rasjonelle går igjen på flere plan, bl.a oppfant han senere det berømte panoptikon; et fengsel som et utformet så få kan overvåke mange.
Utdrag fra: Statsfengselet Østjylland som social teknologi, Phd avhandling av Trine Brun Petersen
