Krimnalitet som sosialt fenomen

Sideløpende med den biologisk orienterte italienske kriminalitetsoppfattelse oppstod den såkalte "franske skole", som i høyere grad anså kriminalitet som et sosialt betinget fenomen, som kunne studeres gjennom vitenskapelige metoder. Kriminalstatistikker viste at forbrytere ofte kom fra de lavere sosiale klasser. Gabriel Tarde mente at kriminalitet var et middel for å skaffe seg de goder, som middel- og overklassen kunne skaffe seg på legalt vis; med andre ord ble kriminalitet satt inn i et klasseperpektiv. En viktig figur innen den sosialt orienterte kriminologi var psykiateren Georg Kristoffer Sturup. Sturup utviklet et program som hvilte på fire grunnelementer: Sikre, men tiltalende fysiske rammer, psykoterapi, somatisk terapi og endelig rehabilitering i form av arbeidstrening og hjelp til avsonerens praktiske gjenetablering i samfunnet. Behandlingen fikk i sin helhet navnet "den integrerte, individualiserte vekstterapi", som siktet på at behandlingens formål var å få den karakteravvikende vaneforbryter til gjennom en selverkjennelse å vokse til et mer sosialt individ, som kunne inngå i samfunnet på lik linje med alle andre.

Etter 2.verdenskrig tok utviklingen av velferdsstatene for alvor fart i Nord-Europa, som også fikk konsekvenser for synet på det kriminelle subjekt. I stigende grad ble kriminalitet betraktet som et sosialt betinget fenomen. Denne utviklingen var et resultat av en ny type forskning og ikke minst sosiologiens oppblomstring i slutten av det 19.århundre i USA. Den såkalte Chicage-skolen utviklet by-sosiologiske undersøkelser som påviste at kriminell adferd fortrinnsvis fant sted blandt beboerne i Chicagos slumområder, tettest på bykjernen. De oppdaget at kriminaliteten i bykjernen var konstant, selvom befolkningen forandret seg. Nye immigranter slo seg nemlig hovedsaklig ned i kvarterene i indre by, men opphørte med kriminelle aktiviteter etter at de hadde etablert seg og flyttet ut i forstedene. Man kunne nå konkludere at kriminalitet i høy grad var en effekt av et sosialt miljø og ikke var en arvelig egenskap.

Skolepsykologen Cyril L Burt var en forløper innen den behandlingsorienterte variant av kriminologien. Han mente, at kriminell adferd var et resultat av en rekke uheldige faktorer, ikke minst dårlig innflytelse i den tidligere barndom. Han var en forkjemper for at det kriminelle individ skulle hjelpes framfor å straffes. Burt mente at alle kriminelle kunne resosialiseres med de rette tiltak, men han gikk videre og frenhevet at det var enda viktigere å utrydde de sosiale forhold som førte til kriminalitet.