Straff eller behandling?

De siste to hundre år har tanken om behandling av lovovertrederen stått sentralt i utformingen av fengselsvesenet. Formene for behandling har skiftet. Første halvdel av 1800-tallet stod i eneromsbehandlingens tegn. Man hadde tatt skrekk av den uheldige gjensidige påvirkning mellom fangene i de tidligere anstalter. Da vi fikk det nye Botsfengsel i 1851, var prinsippet at fangene skulle holdes strengt avskilt, både i arbeid og fritid. Alene i sin celle, stilt ovenfor Gud og sin egen samvittighet, skulle fangen drives til bot og bedring. Gradvis ble dette systemet avløst av felleskap som hovedregel, dels fordi man mistet troen på enrommssystemet, dels av humane grunner. Arbeidstrening og undervisning er ryggraden i dagens tilbud. Det heter i fengselsloven at de insatte skal behandles med fasthet og alvor slik at deres muligheter for tilpasning i samfunnet søkes fremmet.

Kritikere av fengselsvesenet har ofte pekt på at det skjer for lite av individuell behandling i fengselet, de ønsker en økt innsats av psykiatrisk, psykologisk og pedagogisk personell. I dag blir lovovertredere under den kriminelle lavalder (15 år) ikke straffet. De blir tatt hånd om av barnevernet, om nødvendig ved plassering i en behandlings- eller opplæringsinstitusjon. Noe lignende gjelder for sinnsyke lovovertredere. De blir som regel tatt hånd om av det psykiske helsevernet. Radikale reformatorer har tatt til orde for å gå over til et lignende system også for voksne og tilregnelige lovovertredere.

Domstolenes straffeutmåling har også vært utsatt for spott fra radikale reformtilhengere. Den tyske filosof og kriminolog Aschaffenburg beskrev fremskrittslinjen slik: Å avpasse straffen etter lovovertrederens individualitet helt til de ytterste konsekvenser, det er oppgaven; å avskaffe straffens tidsbestemthet, det er løsningen. I fengselsmannen Hartvig Nissen foredrag fra 1935 fremholdt han at strafferettens grunnprinsipper måtte moderniseres. Den tradisjonelle utmåling av starff etter forbrytelsens grovhet og gjerningsmannens skyld betraktet han som en levning fra fortiden. Helst burde domstolen nøye seg med å avgjøre skyldspørsmålet, mens art og varighet av behandlingen ble bestemt ut fra de erfaringene som høstes under behandlingens gang.

En avgjørende innvending mot et rent behandlingssystem er at kriminologisk forskning fra den siste menneskealder har vist hvor lite vi forstår oss på å behandle lovovertredere. Tidligere hadde psykiatere og psykologer ofte store tanker om hva de kunne utrette hvis de fikk frie hender i behandlingen. I dag er forventningene skrudd kraftig ned. Vi vet at flertallet av lovovertredere som blir straffet første gang, ikke blir straffet på ny, og at risikoen for tilbakefall øker med hver ny domfellelse. Tilbakefallet ser ut til å være omtrent det samme om straffen er kortere eller lengre og om man blir sperret inne i et gammeldags fengsel eller en moderne, åpen behandlingsinstitusjon.

Det er ikke lett å trekke bestemte slutninger fra en fanges atferd i anstalten om hans forutsetninger for å greie seg i det frie liv. Den lille, men etter alt å dømme uforbederlige lovovertreder frembyr et vanskelig problem for ethvert system. I et system med tidsbestemte straffer, avpasset etter lovovertredelsens grovhet, møter vi trøstesløse og irrasjonelle menn som går ut og inn av fengselene inntil alder og sykdom nedbryter deres kriminelle energi. Men problemet er ikke mindre vanskelig i et system med tidsubestemte straffer. I en periode hadde man store forventninger til hva man kunne oppnå ved behandling utenfor anstalt. Entusiastiske sosialarbeidere la sin sjel i dette arbeid, som var et positivt alternativ til institusjonsbehandling. Men når man i ettertid målte andelen tilbakefall, var resultatene stort sett svært skuffende. Det er naturlig i en velferdsstat at man prøver å hjelpe en domfelt lovbryter til å få sitt liv inn på et bedre spor, men skal ikke ha overdrevne forventninger til virkningene av innsatsen.


Sammendrag fra Johs. Andenæs, Straffens som problem, 1994, Exil