Holdningene til straff har sammenheng med den enkeltes menneskesyn. Straff inneholder en bebreidelse mot lovbryteren. Strafferetten bygger på forutsetningen om at han hadde et valg, han burde valgt annerledes, og han må ta ansvaret for det. Alvorlige forbrytelser rammes ikke bare av straffeloven, men også av moralsk indigasjon ovenfor den skyldige. Går man bak handlingen og retter søkelyset mot forhistorien, melder spørsmålstegnene seg.
Når personen ikke kan noe for det arveutstyr han er født med, og heller ikke kan noe for det miljø han blir satt inn i, kan han da noe for den personlighet han er blitt og de handlinger han begår?
-Ut fra det deterministiske menneskesyn bygger tradisjonelle skyldforestillinger på en illusjon. At en person kunne ha handlet annerledes, betyr bare at hvis han hadde hatt en annen personlighet eller hvis den ytre situasjon hadde vært annerledes, ville også handlingen ha blitt en annen. Den konsekvente determinist kan føle avsky og motvilje mot forbryteren, eller han kan fylles med sorg og forferdelse over at mennesker kan opptre slik. Men han kan ikke møte han med bebreidelse og forargelse.
"Man er sin egen lykkes smed"
-Indeterministisk moralfilosofi, kan sammenfattes i to punkter: Troen på at menneske og dets handlingsliv ikke fullt ut kan forklares som et naturprodukt, og troen på at denne menneskets særstilling innebærer en slags frihet som rettferdiggjør dommer om skyld og ansvar. Mye kriminell adferd kan forklares og forståes, det betyr dermed ikke at den kan forsvares. Selvom barndom og bakgrunn er vanskelig, har alle et ansvar for sin tilværelse, sin tilstand og sin oppførsel. Dette er forestillinger som lever hos folk flest.
Sammendrag fra Johs. Andenæs, Straffens som problem, 1994, Exil
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar