Biologiske kriminalitetsoppfattelser

Under opplysningstiden interesserte man seg fortsatt hovedsaklig for selve forbrytelsen og dens konsekvenser og mindre for det kriminelle subjekt. Men i slutten av det 19. århundre begynte vitenskapsfolk å fokusere på menneske bak forbrytelsen. Charles Darwins evolusjonteorier hadde stor innflytelse på sammfunnsviterne, hvor ideen om "survival of the fittest" fikk stor betydning. Samtidig var man i midten av det 19. århundre begynt å samle inn data om forbrytere og forbrytelser. Dette materialet førte til de første studier av utbredelsen av kriminalitet i relasjon til forskjellige faktorer som alder, kjønn og yrkesbakgrunn. Dette førte til en økt oppmerksomhet på det kriminelle individ, fordi det ble så tydelig, at det var de samme type personer som begikk lovovertredelser igjen og igjen.

Forestillinger om artenes stadige utvikling og muligheten for å bedrive empiriske studier inspirerte den italienske legen Cesare Lombroso til å studere sammenhengen mellom forbryternes utseendet og adferd. Lombroso står som den sentrale skikkelsen i utviklingen av kriminalantropologi. Gjennom målinger av de dømtes kranier, iaktagelser av deres ansiktstrekk og analyser av deres tatoveringer og håndskrift kom Lombroso frem til, at man på et vitenskapelig grunnlag kan etablere en sammenheng mellom utseendet og kriminelle tilbøyeligheter. Den typiske forbryter var i følge Lombroso kjennetegnet ved å ha et underutviklet kraniet, lav panne, store ører og utstående kjeveparti. Utover de fysiske symptomer var de kriminelle også karakterisert av manglende føelsesmessig utvikling, som disponerte de for grusomhet. Dette førte til utviklingen av begrepet den fødte kriminell eller "forbrytermenneske", og Lombroso utga sitt hovedverk under denne tittelen i 1876. Forklaringen på at visse mennesker fødtes som kriminelle var, var i følge Lombroso, at disse individene var et resultat av tilbakeslag i menneskets utvikling. Hos de kriminelle slo de primitive arveanlegg igjennom, og de var da uegnet til å leve i et sivilisert samfunn. Helt avgjørende var det at Lombroso gjorde opp med den inntil da fremherskende forestillingen om den frie vilje. Synet på den kriminelle som betinget av en biologisk feilutvikling måtte naturligvis også ha konsekvenser for straffen, da den kriminelle nå i realiteten måtte betraktes å være uten personlig skyld. Men dette fikk ikke Lombroso til å vende seg mot gjeldende straffepraksis. Tvertimot ønsket han at den kriminelle skulle straffes, fordi samfunnet var nødt til å forsvare seg mot angrep på dets orden. Men det avgjørende var nå å uskadeligegjøre forbrytermenneske, så det ikke kunne gjøre ytterligere skade. Derfor gikk Lombroso inn for dødstraff ved grove lovovertredelser og fengsel i de øvrige: "Jeg er ikke enig med de berømte jurister, som hevder at alle forbrytere skal i fengsel, fordi de valgte å bryte loven av fri vilje. Men hvis noen hevder at forbryterne skal innesprerres for å beskytte samfunnet, så er jeg enig. Det er teorien om sosialt forsvar."

Lombrosos teorier om det degenererte forbrytermenneske var ikke uten sammenheng med de rasehygeniske tanker, som senere utviklet seg i nazi-tidens Tyskland som førte til utryddelse av "uønskede" befolkningsgrupper som jøder, handicappede og retarderte. Av samme grunn er den kriminalantropologiske tankegang blitt fullstendig sett bort i fra siden etter 2.verdenskrig, men tanken om biologiske årsaker til kriminalitet lever videre i moderne teorier om genetikkens betydning og neuropsykologiske teorier om kognitive disfunksjoner hos gjengangskriminelle.