Halden Fengsel vinner interiør pris !

http://www.designerssaturday.no/halden-fengsel.aspx

 interiøret er tegnet av:
www.beate-ellingsen.no

En myk start

Det å være i en stresset situasjon, som for eksempel å være innsatt, kan for noen føre til sinne og aggressivitet. En studie i Skottland viste at det ga gode resultater når innsatte fikk jobbe med valper: Empatien ble styrket, og aggressiviteten og angsten sank. Dessuten kan kontakt med en tillitsvekkende hund gi en følelse av å være ønsket og verdsatt..

http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/02/14/526907.html


http://www.aftenbladet.no/lokalt/jaeren/Vil-sende-hunder-i-fengsel-1976889.html

From Jailhouse to Greenhouse- artikkel

http://blogs.evergreen.edu/sustainableprisons/files/2010/06/Jailhouse_to_greenhouse_-Rosebud.pdf

Russian Prison System Documentary

Fengselsbygg fra 1900-tallet og fremover

På internasjonalt plan var de første 30 årene av 1900-tallet uten avgjørende nytenkning innen fengselsarkitektur og man bygde fortrinnsvis fengsler i radiale strukturer eller som fire-fløyede bygninger med en indre gård. Men et nytt system, kalt ”telefon-mast” systemet ble anvendt i USA fra begynnelsen av 1900-tallet. I dette systemet var arkitekturen ikke lenger et middel for å virkeliggjøre en hel staffefilosofi. Telefonmast-fengslene var bygget som en rekke parallelle celleblokker plassert vinkelrett på en sentral fordelingsgang. Denne typen fengsel var ofte veldig store og hadde en kapasitet på 1000-2000 celler. Samtidig hadde en rekke nye faggrupper funnet vei inn i fengselet, som i stigende grad la vekt på arbeidstrening og utdannelse. Dette resulterte i at de innsatte i høyere grad skulle ha mulighet til å bevege seg rundt i fengselet. Etter annen verdenskrig ble telefonmast systemet i USA den standardiserte norm for nesten alle større lukkede fengsler. Den nye fengselstypen innvarslet en ny periode innen fengselsbygg, hvor arkitekturen ikke lenger ble tilskrevet en avgjørende rolle i det kriminalpreventive arbeidet. I stedet begynte man å eksperimentere med forskjellige måter å drive kriminalomsorg på og man nå la nå vekt på arbeidstrening og utdanning i stedet for individets moralske forbedring.

Red Onion Maximum Security Prison

Et typisk Campus-fengsel

På 1970-tallet begynte man å differensiere mellom ulike sikkerhetsnivåer, som f.eks førte til opprettelsen av ”maximum-security” fengsler i USA. Hermed var forutsetningene for en ny type fengsel til stedet. Denne nye typen fengsel, Campus fengselet, oppstod som en reaksjon på 1970-tallets fengselsskeptisisme som førte til at flere vestlige land søkte nye veier innenfor fengselsavsoning. Campus fengslene er mindre bygninger sprett over et større, ofte landskapelig område, omgitt av gjerde snarere enn den tradisjonelle muren. Fengslene ble først anvendt av kvinner og unge, men med innføringen av ”maximum-security” fengsler til de hardest belastede innsatte, oppstod muligheten til å skape fengselssystemer med mindre strenge regimer og sikkerhetstiltak.

I 1974 utga psykologen Robert Sommer boken ”Tight spaces, Hard Architecture and How to Humanize it” som handler om fengselsinteriøret og dets innvirkning på den innsatte. Sommer var med å utvikle forskningsfeltet `Environmental design` og argumenterer for at det er en tett forbindelse mellom fysisk miljø og adferd. Som han skriver: ”People adapt themselves to their surroundings in diverse an complex ways. When those surroundings are cold and oppressive, people, who can will avoid them. Unfortunately for many people, for economic, social or statuary reasons, cannot avoid places that oppress them. The result may be somatic disorders, anxiety, and irritation, but the probable outcome will be numbness to one`s surroundings, with psychological withdrawal substituting for physical avoidance.” Boken kan ses som et tegn på en generell økende interesse for fengselets indre og dets innvirkning på avsoningsmiljøet. Det ble nå lagt mer vekt på å skape et imøtekommende og humant miljø i de nye fengslene. New Generation fengslene var karakterisert ved å ha en mindre kapasitet, de besto av mindre enheter med egen ledelse og multi-disiplinert personale. Det ble lagt vekt på den enkelte enhets gruppedynamikk og på den uformelle kontakten mellom de fengselsbetjente og innsatte.

Rent fysisk bestod disse fengslene av mindre enheter spredt utover et større areal. De enkelte seksjoner delte så på en rekke felles fasiliteter, som administrasjon, kirke og arbeidsplasser. Den enkelte avdeling var ofte trekantet med celler fordelt rundt om et større multifunksjonelt fellesrom. De fengselsbetjente var plassert slik at de hadde overblikk over både celle dørene og felles arealet. Spisesalen, som i større fengsler var et senter for urolighet, ble nå erstattet med en mindre spisestue tilknyttet enheten.1980-tallets New-generation fengsler representerte et ønske om å gjøre opp med det institusjonelle interiøret. Nå ønsket man støydempende interiører med pene møbler og dekorasjon på veggene. Som det er skrevet i en rapport utgitt av den engelske kriminalomsorg under tittelen “ New directions in Prison design: The Federal Bureau accepts that a completely ”normal” environment cannot be achieved in an institution designed for the purpose of imprisonment, but they are concerned to reduce as far as possible, the stress that comes with the loss of freedom- they try to avoid such features as bars, grey walls, and long corridors that send a message of de-humanization to inmates and staff.” Med andre ord hvilte New-generation fengslene på et nytt fengselsideologisk grunnlag som prioriterte sosial dynamikk, normalisering og avbotning av fengselsoppholdets skadelige virkninger.

Om fengselsinstitusjonens utvikling kan man oppsummere at tendensen har vært en stigende grad av individualisering, kontroll og disiplinering. Kontrollen av kroppens tid og sted, av dens gest, er det moderne fengselets tydeligste kjennetegn, som i senere perioder har blitt supplert med streben etter å styrke den innsattes sosiale relasjoner med fokus på resosialisering.

Fengselsbygningens utvikling 1800 -->

Det ideologiske grunnlaget for den nye reformbevegelsen ble skapt i England med John Howards doktriner, men det var i USA at det først kom til full utfoldelse. I 1780-1790 satte en gruppe protestantiske innbyggere i byen Philadelphia seg for mål å avskaffe de fysiske straffer og i stedet bygge en ny fengselsinstitusjon, som ble kalt `penetentiary`. Ideologien i fengselet var forbedring gjennom religiøs selvrefleksjon. I 1821 bygget man i Philadelphia fengselet ”Eastern Penitentiary”, arkitekten var John de Haviland og typisk for sin tid var det basert på en radial grunnplan, hvor celleblokkene utgikk fra et sentralt overvåkningspunkt og ble omkranset av en rektangulær perimeter mur.

 I fengselet ble isolasjonsprinsippet ført ut i sin fulle konsekvens. Fengselet var basert på cellen som den grunnleggende enhet og de innsatte tilbrakte all deres tid i isolasjon. Allikevel var cellene små, ikke mer enn 2,44 m lange og 3,66 m brede, altså under 9 kvm. Fengselsarbeidet ble utført i ensomhet i cellene og selv lufteturene foregikk alene. Formålet med denne nesten fullstendige isolasjon var å forhindre at fangene påvirket hverandre negativt, men også å reformere den kriminelles fordervede sjel og vende han mot Gud.

 I 1817 åpnet man i Auburn, New York, et fengsel som bygget på et beslektet men, annet ideologisk grunnlag. I starten forsøkte de også her med full isolasjon av fangene, men mange ble rammet av sinnslidelser. Derfor revurderte man ordningen og innførte i stedet nattlig isolasjon i cellene og arbeid sammen i taushet om dagen. Hermed ble det mulig å gjennomføre en nesten fabrikklignende produksjon, som ga høyere profitt enn produksjon på cellene. Auburn fengselet ønsket også å reformere fangen gjennom religiøs påvirkning og arbeid, men var ikke knapt så kompromissløst i sin gjennomføring. Dette avspeiledes i arkitekturen hvor det Aubernske fengselet fikk en mer tradisjonell utforming. I og med at fangene bare var isolert om natten var det inget behov for panoptisk konstruksjon. Det oppstod raskt en diskusjon om hvor det aubernske eller det pennsylvanske system var det beste, dette fordi man både i USA og Europa skulle bygge en rekke nye fengsler. Resultatet ble at det pennsylvanske system hadde størst utbredelse i Europa, det aubernske i USA.

Fengselsreformer i England 1770-->

I slutten av det 18.århundre begynte man å kreve mer av fengselet enn bare straff og oppbevaring. Fengslene skulle nå bygges annerledes, den kriminelle skulle bli forbedret gjennom oppholdet, og arkitekturen skulle spille en viktig rolle i den innsattes transformasjonsprosess. Hvor fengselet før hadde lignet andre institusjonelle bygninger fikk det i denne perioden sin egen særegne form.  Den freminspirerte arkitektprofesjonen spilte en vesentlig rolle i denne prosessen. Frem til slutten av 1700-tallet hadde enkeltceller vært et unntak i fengslene, men den nye reformbevegelsen la vekt på oppdeling og isolasjon av fangene. Bruken av celler stammer fra de katolske klostrene, hvor cellene var brukt som boenhet for munkene og som internt disiplineringsmiddel. Nå ble individet satt i fokus og de forholdsvis frie forhold som hadde eksistert innenfor murene, ble nå, som Foucault beskriver det, avløst av en stigende grad av disiplinering og kontroll av kroppens tid og sted.                                            

Den engelske fengselsreformatoren John Howard propaganderte for orden, arbeide og oppdeling av fanger i kategorier, slik at de mer uskyldige ikke ble påvirket av de mer hardbarkede forbryterne. Samtidig var han fortaler for fengselsprester og påvirket slik at alkohol ble bannlyst fra fengslene. Også den nye medisinske viten påvirket fengselsbygningens utvikling. I samme tidsperiode oppstod det omfattende utbrudd av fengselsfeber og man mente at fordervet luft var årsaken. Utluftning ble dermed viktig og man begynte å bygge fengsler hvor luftgjennomstrømning var integrert i strukturen. Plasseringen av de nye fengslene ble utenfor byen, hvor det var mer luft rundt bygningene.  Troen på fengselsarkitekturens påvirkelsesevne ble styrket,  og gjennom arkitektoniske grep kunne man motvirke fangenes gjensidige korrupsjon. På denne tiden ble kriminalitet ansett som en mental sykdom som kunne smitte. Å helbrede de innsatte fra deres moralske fordervelse ble dermed en like stor plikt som å helbrede dem fra deres fysiske sykdommer. Hermed oppstod tanken om avsoning i ensomhet i av en treenighet av religiøse, praktiske og medisinske faktorer. Dette krevde nye typer bygninger som kunne imøtekomme behovet for oppdeling og isolasjon av fangene. 

På dette tidspunktet kan man si at fengselsbyggene ble forvandlet til en teknologi, hvor isolasjon, overvåkning og kontroll stod i sentrum for utformingen. Den rektangulære form var ikke lengre den mest velegnede og i stedet utvikledes fengslene med sirkulære, polygonale og radiale grunnplaner. Denne typen bygninger var dominert av symmetri og orden og var i tråd med tidens preferanser for den ny-klassisistiske stil. Nygotikken og nyklassisismen ble ofte foretrukket på grunn av sine dystre og strenge konnotasjoner. Fengselsbygningene skulle virke gjennom sine symbolske trekk ved å vekke beskuerens følelser av ubehag og angst, intensjonen var at arkitekturen skulle ha en preventiv effekt. 

Et annet radikalt forslag på ny fengselsarkitektur var panoptikonet som ble tegnet av Jeremy Bentham i 1792. I hans øyne var fengselets oppgave å avskrekke borgeren fra å begå kriminelle handlinger ved å gjøre trusselen om straff verre enn den mulige gevinst ved forbrytelsen. Det mest oppsiktvekkende ved panoptikonet var dets økonomiske overvåkningsteknikk. Det var sirkulært og var utformet slik at en enkelt vakt fra et sentralt punkt i midten kunne overvåke alle de innsatte i deres celler på en gang. Samtidig var det konstruert slik at fangene ikke kunne se, om fangevokteren var til stedet som betød at de aldri kunne vite om de ble holdt øye med. Panoptikonet er et potent eksempel på  en straffeideologi  og korresponderende adferdskorreksjon, som har blitt virkeliggjort gjennom formgivning. Begrepet panoptisk fikk raskt en bredere betydning som en betegnelse for radiale fengselsformer. Og desto viktig ble overvåkning, rasjonalisering gjennom arkitektonisk form og troen på at arkitekturen kunne forme og endre innsattes adferd videreført i mange av de fengsler som ble bygget i løpet av det 19. århundre.

Sentenced to Serving the Good Life in Norway- Artikkel fra TIME

http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,2000920,00.html

45 fengsler i Norge per i dag

Selvmord i fengsel

Bruk av full isolasjon i norske fengsler er konvensjonsstridig, og en skam for rettsstaten. Selvmord er en forutsigbar og forventet effekt av ordningen. Dette sier fengselslege Kjetil Karlsen i et foredrag ved Universitetet i Oslo, oktober 2010. Karlsen beskriver hendelsene som førte til et selvmord i fengsel rett før møtet.

Hvorfor fengsler vi kriminelle? artikkel fra TV2.no

 

Forskning viser at fengselsstraff ikke fører til mindre kriminalitet. Så hvorfor fengsles folk da?

Onsdag kveld møttes Norges fremste kriminalpolitikere på Folkemøtet på TV 2. Der måte de stå til ansvar for den økende kriminaliteten i Norge. Stor sett alle partier er enig om at en må utdanne flere politifolk og øke de generelle bevilgningene til etaten.
Her kan du se debatten i opptak!

 

Strengere straffer Et av de viktigste temaene denne kvelden var hvilke straffer vi skal ha. Det er overraskende nok også relativt stor enighet om at Norge må innføre strengere straffer.
– Det er bred politisk enighet om å øke straffenivået i Norge. Venstresiden vil øke straffene litt, og det kan være at de er mer opptatt av å se fengselet som en arena for rehabilitering. Høyresiden vil øke straffene mer, og snakker lite om rehabilitering, sier Eirik Hammersvik, forsker ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo, til tv2nyhetene.no.

Usosialt med rehabilitering
SVs Akhtar Chaudhry sa under debatten at det viktigste en kan gjøre for offrene etter kriminalitet, er å sørge for at den kriminelle blir rehabilitert i fengsel.
- Slik at de blir bedre mennesker når de kommer ut, og ikke gjenntar forbrytelsen, mener Chaudhry.
Samtidig sier FrP at mannen som slo ned Elisabeth Eitveits (91) for en knapp måned siden, og som nå er løslatt, burde fått 30 år i fengsel.


Hammersvik mener at det er problemer med begge innfallsvinklene. Han mener for eksempel at venstresidens rehabiliteringssyn favoriserer de kriminelle som kommer fra en ressurssterk bakgrunn.
– Faren oppstår dersom rehabiliteringen også blir gjort til et suksesskriterium for fengslene på en sånn måte at fangene ikke slipper ut før de er rehabilitert. Dette kan for eksempel bety at en ikke slipper ut før den løslatte har et hjem å gå til, et arbeid, eller i det minste en familie som kan hjelpe den løslatte på vei, sier Hammersvik.
Han tror dette kan føre til at kriminelle med mindre ressurssterk bakgrunn og sosiale nettverk blir sittende lenger bak lås og slå. Men Hammersvik mener heller ikke at det er høyresiden som har rett.
– Høyresiden roper om strengere straffer, men det er mye som tyder på at strengere straffer ikke fører til mindre kriminalitet, forteller Hammersvik.

Hva er målet med straff?

Hammersvik mener det er på høy tid at vi diskuterer hvilken funksjon straff skal ha. Er det hevnen som driver oss? Eller er det et genuint ønske om mindre kriminalitet og rehabilitering av mennesker som har havnet på skråplanet.
– Hva straffens funksjon skal være er et tema som blir forbigått i dagens debatter. Hvis poenget med fengsel er å få mennesker til å tilpasse seg samfunnet, så er det ulogisk å stenge mennesker ute av samfunnet.
– Dersom intensjonen er frihetsberøvelse, så fungerer fengsel, men da kommer spørsmålet; hva er intensjonen med frihetsberøvelsen og hva er dens konsekvenser? sier Hammersvik 
Hammersvik peker på at politikernes holdning til straff har et populistisk preg, og i for stor grad handler om økt bruk av fengsel. Til forskning.no sier han at forskning helt tilbake til sekstitallet viser at fengsel ikke fungerer som forbedringsanstalt.

Ungdom i fengsel

Fengselsbetjenter ofte utsatt for vold på jobb

http://www.aktuell.no/NFF-magasinet/article5411730.ece

Fengselets utvikling og arkitektur

Som disiplineringsmiddel har ufrivillig tilbakeholdelse en lang historie, men fengsling som straffemetode har aldri spilt så sentral rolle som det gjør i dag. Fengselet har vokst fra en perifer posisjon til den altdominerende straffeform i den vestlige verden. I perioder har det vært en meget tett kobling mellom den arkitektoniske form og den straffefilosofi, som fengselet skulle realisere. Fengselets formgivning, ideologi og adferdsmønstre er tett knyttet sammen i institusjonens utvikling.

Fangeklær og tidligere fengselsformer

Fengsling i betydning ufrivillig tilbakeholdelse har formelt eksistert i alle typer samfunn og til alle tider, men det var fra midten av 16 hundretallet at det oppsto fengsler i form av institusjoner som hadde for mål å straffe ved frihetsberøvelse. Som straff forutsetter fengsling i sin grunnleggende form ikke annet enn til å gjennom fysiske bindinger eller barrierer å kontrollere å kontrollere den fangedes oppholdssted. De tidligste strukturer for innesperring var primitive bur i tre eller metall. Utover burene kjenner man til underjordiske huler, kjellere og tårnværelser, som var del av en eksisterende bygning, eksempelvis slott eller festninger, so i seg selv var administrative og maktmessige kjernepunkter. Fengselsbygninger ble oppført fra det  11. århundre og i 1250 hadde de fleste engelske byer mindre arrester, men større fengsler spredde seg utover Europa fra midten av 16. århundre. 

I fengslene satt kun veldig fornemme fanger i enerom, andre oppholdt seg i fellesrom uten skille mellom aldre, kjønn eller forbrytelsens art. Plassering av cellene som enten var langt under eller over jorden hadde det praktiske formål å hindre fluktforsøk, men ofte ble de innsatte lenket fast til gulvet eller veggen. ”Jern” i form av kjeder og fotlenker spilte dermed en vesentlig rolle i datiden tilbakeholdelsespraksis, mens sikring av selve bygningen var mindre alminnelig. Spesialkonstruerte fengselsceller ble alminnelig i Europa fra 12.hundretallet. Cellene fra tidlig middelalder var ofte todelte med et øvre rom med dagslys og et nedre uten lys, hvor den fengslede oppholdt seg. Som regel var disse rommene utstyrt med toalettfasiliteter. Fangen var berøvet de mest basale menneskelige nødvendigheter som lys og stimulans. Et opphold i et mørkt fengselskammer som dette kan sammenlignes med å bli begravet levende.

Bridewell forbedringsanstalt i London

 Fra midten av 16.århundre begynte man i England å oppføre forbedringsanstalter. Som de tidligere fengselscellene befant de seg ofte i eksisterende bygninger som bolighus, verksteder, klostre og forlatte palasser, men deres ideologiske grunnlag var annerledes, da de hadde som formål å straffe latskap, ulydighet og befri byene og landdistriktene fra tiggere og vagabonder. De skulle dermed  straffe, instruere og forbedre, bl.a ved å lære de innsatte å arbeide for det daglige brød. ”Forbedringen” bestod på dette tidspunktet i fengselshistorien hovedsakelig i hardt arbeid og var ikke rette mot de innsattes moral.

Kriminalitet som normalitet og situasjonsbestemt kriminalitet

Samtidig med at sosial kriminologien på 1960-tallet vant terreng, rettede forskernes interesse seg i mot nye typer kriminalitet som hadde en annen sosial profil enn før. Kriminologen Edwin H. Sutherland oppfant i 1939 begrepet ”White Collar Crime” for den type virksomhet kriminalitet, som fortrinnsvis ble begått av samfunnets økonomiske elite. Sutherlands forsknings representerte et definitivt brudd med forestillingen om den avvikende, patologiske kriminelle og viste i stedet, at også høyt plasserte og høyt respekterte individer gjorde seg skyldige i kriminelle handlinger. Dette endret synet på kriminalitet, hvor kriminalitet ble ansett som en normal forseelse, som stort sett alle samfunnsborgere gjorde seg skyldig i fra tid til annen. Dette medførte en økt oppmerksomhet på kriminelle situasjoner, dvs situasjoner eller fysiske områder hvor sannsynligheten for kriminelle handlinger ble vurdert som særlig høy. I USA ble arkitekturteoretikeren Oscar Newman kjent for sitt banebrytende verk ”Defensible space” fra 1972, som nettopp viste hvordan kriminaliteten i sosiale boligbygging kunne minskes og tryggheten økes ved en rekke konkrete fysiske tiltak som mer belysning, oversiktelighet, markering av territoriegrenser ved hjelp av beplantning og lignende designløsninger. I 1982 ble artikkelen ”Broken Windows”  av James Wilsons og George Kellings lansert. Deres teori går ut på at vedlikeholdet av boligområder har avgjørende betydning for kriminalitetsnivået. Uorden og forfall- f.eks i form av knuste vinduer, ville tiltrekke mer kriminalitet, fordi de kriminelle fikk inntrykk av at området var forlatt og utenfor samfunnets kontroll.

Neo-klassisisme og inkapasitering

Siden 1970-tallet er det innenfor strafferetten skjedd en utvikling hvor man fører en hardere linje mot de kriminelle, denne tendensen er kjent under betegnelsen ”neo-klassisisme” i europeisk sammenheng. ”Alder, utdanning, yrkeskunnskaper, mentale og følelsesmessige tilstander, fysiske tilstander, inkludert stoff avhengighet og alkohol misbruk, rase, kjønn, nasjonalitet, trosoppfatning, religion og sosialøkonomisk status” skal ikke legges vekt på i starffeutmålingen. Neo-klassisistiske synspunkter har spilt en viss rolle i norden, især i  Sverige og Finland, mens Danmark og Norge i vid utstrekning har holdt fast ved individuelle hensyn ved straffeutmåling. Etter 1970-tallets fengselsskeptisisme kunne man i løpet av 1980-tallet se en generell tilslutning til tanken om fengsling som uskadeliggjørelse, også kaldt inkapasitering. I kjølvannet på periodens høyrebølge med konservative statsledere i bl.a USA, England og Danmark vant det pragmatiske synspunktet fram, at kunne man ikke forbedre lovovertredere kunne man i det minste forhindre de i å begå ny kriminalitet mens de satt i fengsel. Det er også et økt fokus på gjengangere, ved å uskadeliggjøre disse individene ville man få relativ stor effekt på kriminalitetsnivået med en liten innsats. Metoden er mye brukt i USA, hvor den omtalte ”tredjegangsloven” er det mest kjente eksempelet på inkapasiteringspolitikk i praksis. F.eks vedtok man i California i 1993 en lov om at man ved tredje domfellelse for visse lovbrudd mottok en obligatorisk straff på 25 års fengsel. Disse typer lover kjennes også under slagordet ”three strikes and you`re out”, som sier at ved selv bagatellaktige lovovertredelser kan føre til at man blir sperret inne i lengre tid.

Siden 1960-tallet har antallet fengslede i den vestlige verden steget eksplosivt. Spesielt USA, England og Holland er eksponenter for en utvikling hvor flere innbyggere fengsles i lengre tid enn noen gang før. Mange kritikere mener at straffesystemet og fengsling er et passivt våpen i kampen mot kriminalitet, som  og først anvendes når noen har brutt loven og har mottatt en dom. Tvert imot er kriminalitetsbekjempelse en milliardindustri med maktfulle lobbyister og sterke interesser i å pleie sine investeringer og oppdyrke sitt marked.